Som varm pommesfrites fra klar himmel

Yes, I know. Ja, jeg vet. 是的，我知道.

Jeg skulle slutte med blogging. Legg merke til: skulle. Men gjør jeg det? Neida. Jeg er svak. Viljestyrken min er omtrent like stor som en ert. Kanskje enda mindre når jeg får tenkt meg litt om.

Saken er den at jeg manglet inspirasjon til å blogge, og hva er poenget med å blogge da? Bare blogge om meningsløst pjatt* og la bloggen bli overfylt med "dagens outfit" tekster, som blir laget ca klokken 9 om morgenen?(Eller 3 på natten, om du er skikkelig smart. *K9s*) Hallo? Ikke min greie.
*er dette ett ord i det hele tatt?

Kan forresten si at dagens outfit består av svart t-skjorte, svart buske og Converce. Mye det samme som det vanlige. Men, skal jeg kanskje få litt farger på ting? Ta den røde, eller hvite t-skjorten, kanskje? Hva syns dere?.

Var dette plagsomt? Om svaret er "ja", så GRATULERER! Du har nettopp tatt mitt poeng! Du fortjener en klem for din genialitet. Uansett. Hvor var jeg? Åja. Hvorfor jeg begynte å blogge igjen.

Du skjønner. Når et menneske jobber bare for pengene, er på skolen, eller bare gjør noe som det mennekset ikke har lyst til, er det veldig lett å drømme seg vekk. Dette er en situasjon alle mennesker setter seg inn i. Noen drømmer om å treffe en kjendis, være berømt, å fly ut av skolen, være en superhelt (for meg var det Wolverine i "X-Men"), dere skjønner tegninga sant?

Jeg hadde dette på jobben i går. Jeg står og lager fries til en kunde, og klarer å drømme meg helt bort. Jeg tenkte på ingenting, og dette var fantastisk digg. Etter 15 sekunder med tenking, kom jeg tilbake til omverden. Da merket jeg at det hadde landet en pommes frites på hånden min, og den hadde vært der en stund. For de som ikke vet det, så er det å få en fersk pommes frites (eller "fries" som det heter på fagspråket) på huden, VELDIG vondt. Frityroljen er utrolig varm, og det er egentlig en veldig ubehagelig opplevelse.

Etter noen kjappe banneord, som jeg helst ikke skal sitere her, kom jeg til å tenke på noe. Hva om jeg oppdaterer bloggen? Hadde vært gøy. Jeg trenger vel ikke å skrive om noe som irriterer, eller opptar meg hver bidige gang jeg blogger? Jeg kan vel skrive litt fra mitt eget liv også? Skulle du sett. Det gjør jeg.

Så. Det er altså en liten bit med French Fries som har fått meg til å blogge igjen. Det er det jeg liker med idéer. De virkelig gode idéene kommer som lyn fra klar himmel. Eller i mitt tilfelle: som pommesfrites fra klar himmel.

The blog is alive